Lars Vikan Rise medaljekandidat i NCAA Indoor

Til helgen arrangeres det amerikanske studentmesterskapet, formelt kalt NCAA Division I 2011 Indoor Championship. Studentmesterskap høres kanskje ikke så stort ut for oss, men i USA er studentidretten minst like viktig som den profesjonelle. I de årene det ikke arangeres OL, er studentmesterskapet kanskje større en de nasjonale mesterskapene.

Kun de 16 til 18 beste utøverne i hver øvelse får være med, noe som fører til knallharde krav. Sammenligner vi eksempelvis norgesstatistikken med kravene, er det kun de som var med i EM som ville vært kvalifisert. Noen eksempler: krav på 60 meter: 6.65, krav på 60 meter hekk 7.75 sek. lengde 7.77 osv. osv. Komplett liste over deltagere og krav finnes her for damer og her for menn.

Lars Vikan Rise er medaljekandidat i NCAA Indoor

Norske tradisjoner i mangekamp
Norske mangekjempere har lange tradisjoner med å studere i USA. De færreste amerikanere begynner med friidrett før på high school, og veldig få har prøvd alle øvelsene før de begynner på College. Allsidige norske gutter og jenter er derfor populære. Norges fortiden beste mangekjemper Lars Vikan Rise, studerer på University of Missouri og har kvalifisert seg til finalen for tredje gang. Han ble nummer ni i 2009, og nummer fem i fjor. I år er han medaljekandidat. Men det er så tett at han med en liten miss fort blir nummer 15. Det skiller 230 poeng mellom den med best kvalifiseringsresultat og nummer 16. Rise har det femte beste resultatet og det er kun 150 poeng opp til nummer en.

Da Rise ble nummer fem ifjor, ble øvelsen vunnet av Ashton Eaton med resultatet 6499 poeng, verdensrekord og 300 poeng bedre enn vinnerresultatet fra VM samme år.

Kastere
I tillegg til Rise er også multikaster Knut Syversen kvalifisert, han skal kaste vektkast. Syversen som studerer på University of Memphis har det syvende beste kvalifiseringsresultatet, men det er bare en halv meter opp til nummer tre.

En digresjon: Vektast blir vanligere og vanligere å arrangere innendørs. Svenskene har introdusert det i sitt innendørsmesterskap, med nye haller bør vi også se på den muligheten.

Veldig jevnt
I tillegg til at kravene for deltagelse er knallharde, så er det jevnheten som kjennetegner disse mesterskapene. Det er veldig få klare medaljekandidater, og i mange øvelser er det faktisk slik at 10-12 personer kan ta medalje. Mest ekstremt er det kanskje i stav hvor bestemann har årsbeste på 5.51 meter, mens nummer 17 på listen har 5.35 meter.

Friidrettsblogg.no ønsker Lars og Knut lykke til !

Håpløs stevneavvikling

I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om effektiv stevneavvikling i USA. Dette innlegget handler om det totalt motsatte. Jeg har rett og slett opplevd tidenes dårligst organiserte stevne.

Det interessante var at dette var et stevne som utenfra virket ekstremt proft. Dere kan selv se stevnets hjemmeside www.runforthedreams.com. Stevnet var et relativt stort innendørsstevne i en kjempeflott hall. For å se for seg hallen kan en tenke seg en litt forstørret utgave av Oslo Spektrum, med friidrettsbane.

Stevnet var heftig markedsført, og tidsskjema ble lagt ut før påmeldingsfristen. Fornuftig på en måte, da en kan melde seg på i øvelser som presumptivt ikke kolliderer, håpløst dersom en ikke vet hvordan en skal organisere noe som helst.

Stevnet hadde relativt god deltagelse og skulle starte klokken 0930 søndag morgen. Dette var et "profesjonelt" stevne med funksjonærer i hopetall, topp teknologi, og dommere fra USATF (det amerikanske friidrettsforbundet) med skjorte og slips.

I Norge sier vi ofte at det er viktig at gode utøvere får prøve seg i "mindre" mesterskap av typen EM for å lære seg rutiner med oppvarmingsbane, "call room" osv. På dette stevnet måtte selv 6-7 åringer gjennom denne rutinen. Min datter Sara på seks skulle delta i et stevne for første gang, hun skulle løpe 55 meter. Denne øvelsen var satt opp klokken 1035. Hun måtte da møte til opprop klokken 0945, for så å bli fulgt ned til "call room". Her fikk ingen trenere eller foreldre være med. Litt nervøs, men ved godt mot sa hun farvel til mor og ble geleidet inn i heisen. Klokken 1045 kunne vi se en lita jente ved ikke like godt mot komme inn sammen med flere andre småfolk, litt over klokken 11 fikk hun løpe. Heldigvis hoppet storebror stav samtidig og kunne trøste litt før start.

En halvtime forsinkelse skulle vise seg å være ingen ting. Selv om funksjonærene visstnok skulle ha lang erfaring, var de tregere en noe jeg har sett. Min sønn nummer to, Simen skulle hoppe lengde klokken 1100. Han ble også fulgt ned i heisen klokken 1015, siden så vi han ikke før han kom opp klokken 1130, bare for å bli sendt ned igjen. Han startet sin lengdekonkurranse 1345 !

Eldstemann skulle hoppe lengde 1230 og høyde 1330: Han måtte gjøre begge deler samtidig klokken 1540 ! Da han kom bort til høydematten ble det også klart at han måtte hoppe på en matte som lå helt inntil en opphøyet kant, for de som hadde tilløp fra høyre betydde det at han hadde under en meter "sving". I rent sinne og frustrasjon hoppet han faktisk ganske bra.

Jeg har ingen problemer med at tidsskjema kan sprekke, men over 3 timer er veldig i overkant. Når det da i tillegg ikke gis noe som helst informasjon over høytaleranlegget, og barna vaker fortrøstningsfullt rundt i hallens indre kjellerganger (selvsagt uten tilgang på mat) er det bare trist. Verst av alt, jeg snakket med noe andre foreldre som sa; dette er vanlig når USATF arrangerer barnestevner.

Da skjønner jeg godt hvorfor ikke barnefriidrett i USA står veldig sterkt.