Ett av mine nyttårsforsetter var å begynne å blogge om friidrett. Jeg drev selv aktivt friidrett på middels norsk nivå fra jeg var 10 til jeg var 24 (sluttet etter NM i 96). Etter det var jeg helt borte fra friidretten i nesten 15 år. Først da mine to eldste sønner viste interesse for idretten i 2009 var jeg tilbake. Jeg viste antagelig ikke selv hvor glad jeg var i idretten, men etter Tyrvinglekene i 2009 var jeg solgt (igjen). Heldigvis er mine to eldste sønner også mer en gjennomsnittlig opptatt av friidrett, slik at det ikke er så farlig at pappa bruker mye tid.
Jeg er nå trener og aktiv i ledelsen av Ski Il friidrett. En typisk norsk breddeklubb, men til forskjell fra de fleste andre klubber i tilsvarende situasjon, en klubb med to utøvere i verdensklasse.
Mitt utgangspunkt er at norsk friidrett har et enormt potensial. Det er masse bra i Norsk friidrett, men med bedre organisering og klarere visjoner kan friidretten bli mye mer populær. Det viser seg at alle de klubbene som har skikkelig treningsgrupper og er velorganiserte får mer en nok barn som vil være med. Hovedutfordringen er trenere og ledere. Dersom en får flere ledere som ønsker å trekke i samme retning er jeg sikker på at Norsk friidrett kan bli en folkebegevelse på en helt annen måte en det er idag.
En ting jeg merket meg når jeg kom tilbake til friidretten etter nesten 15 år, var at nesten ingen ting hadde forandret seg. For meg som er en nostalgiker er det bra, men for rekruttering av både barn og ledere er det antagelig ikke så bra. Jeg tror mye kan gjøres med måten vi organiserer stevner, så vel som trening. Dette er ting jeg vil komme tilbake til i bloggen min.
Skoleåret 2010-2011 bor hele familien i Davis, California. Davis er en universitetsby en drøy time inn i landet fra San Francisco. Her er det glimrende forhold for friidrett, vi har to flotte baner, og kan trene ute hele året. Gutta (og jeg) trener sammen med High School siden de ikke har noen ordinær friidrettsklubb for barn. Det er interessant å se hvordan de organiserer idrett generelt og friidrett spesielt i USA, og vi kan nok lære noe av det. Samtidig gjør de også mye rart.
Stavhopp: Selv hoppet jeg endel stav fra jeg var 11 til jeg var 15 år, siden ble det mer sporadisk og som en utfordring under noen tapre mangekampforsøk. Likevel har stavhopp alltid vært den øvelsen jeg har mest respekt for i friidrett. Begge mine sønner hopper stav, og under vårt opphold i California har det blitt veldig mye fokus på denn øvelsen. Jeg har fått gleden av å være med å trene utøvere som hopper fra 1,5 til 5 meter og har lært enormt av de andre trenerne her. Mye av bloggingen vil derfor antagelig dreie seg om stavhopp, en øvelse Norge har elendige tradisjoner i, og som veldig mange klubber ikke tilbyr i det hele tatt. Jeg har klare meninger om stavhopp og mange av disse vil nok komme frem på bloggen etterhvert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar